Jeg vokste opp i en kristen familie, og har alltid regnet meg som en kristen.  

MÅTTE TA ET VALG

Men også jeg måtte en gang ta et valg. Jeg kunne ikke leve på mammas og pappas tro. Jeg har på ingen måte vært i et stort opprør og mange år vekke fra Gud, men opplevde i 12 årsalderen sterkt at Gud møtte meg med et spørsmål i påskeferien der vi var med på påskemøter. Jeg husker godt hvordan det Jesus hadde gjort for meg på korset stod tydelig for meg, og det ble fokus på at Jesus skulle komme igjen for å hente sine. Spørsmålet som kom så uendelig nær meg denne påska var – Ville jeg også få bli med da, når Jesus kom for å hente sine? Jeg svarte Jesus JA! 'Ja, jeg tror på deg. Takk for det du gjorde for meg! Jeg vil leve med og for deg!' Og jeg har etterpå fått leve i vissheten og gleden over hva det betyr for meg!

Herlig å være i aksjon...

Da jeg var 19 år begynte jeg på Bildøy Bibelskole i Bergen. Det var et fantastisk år! Et år der jeg fikk bli enda mer kjent med Jesus og Bibelen, og enda mer få lære meg å bruke sangen til å ære og peke på Jesus! Året etterpå ble, om mulig, enda bedre! Da reiste jeg i team med tre andre ungdommer. Vi reiste rundt på internatskoler og bedehus, og fikk dele gleden, budskapet og kallet i fra Jesus gjennom sang og vitnesbyrd. Det var fantastisk å få oppleve at ungdom ville følge Jesus! Så godt å oppleve å bli brukt. Så godt å få leve nær Jesus!

... MEN ETTERPÅ, DA?

Det som for meg var den største utfordringen når jeg ikke var i misjonen lenger, var det å prioritere tid med Jesus, i bibel og bønn. Når du skal gi noe videre, MÅ du få noe å gi. Men når jeg ikke trengte det daglig lenger, kjente jeg på vanskeligheten og fordømmelsen fra den onde. Dette var da vel ikke godt nok?!?

Frelsesvissheten fra Jesus har jeg funnet i Bibelen - UANSETT hvordan jeg er, tross alle feil, skal jeg få være Guds barn. ("For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting." - 1.Joh.3.20 - og "Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus." - Rom.8.1)

Men jeg vet også, at  Djevelen vil hindre meg fra å være nær Jesus i Ordet Hans. 'Å gå i egen kraft' er et begrep jeg er blitt smertelig klar over. Det er ikke få ganger kreftene har vært nær ved å ta slutt der jeg 'springer av gårde' foran Jesus... Tenk hva Jesus kan få utrette i våre liv om Han bare får fylle oss og bruke oss som Han vil! Det er virkelig en bønn for meg å få være et slikt redskap.

den konstante

Jeg vil så gjerne leve nær Jesus! Han som gav sitt liv for at jeg skulle få leve. Han som skal hente alle sine hjem til Himmelen en dag - Blir du med, da? Det er virkelig verdt å følge Jesus! Jeg har erfart at Han er den Han sier seg å være - hyrden og følgesvennen, Han som kan alt og bryr seg om alle, Veien, Sannheten og Livet... Tenk å få kalle Ham MIN venn og frelser! :D

Livet går opp og ned, og som sanger har jeg fått se og dele rikdommen i alle tekstene sprunget ut av levd og erfart liv. Sangene med størst hengivenhet til Jesus, er som regel sangene som er sprunget ut av mest smerte... Da erfarte forfatterne virkelig at Jesus bar når de trengte det som mest! Selv har jeg også fått oppleve Jesus som nærmest i tider med bønnekamp over vanskelige og vonde ting.

I hverdag og fest er Han der. Han som er den konstante i livet mitt - den evige JEG ER! JESUS!

Send meg gjerne noen ord om du vil. Har du erfaringer med å springe foran Gud, som meg? Har du opplevd å nesten møte veggen fordi du går i egen kraft i steden for fyllt av daglig påfyll fra Jesus? Hører gjerne fra deg - kanskje vi kan utveksle erfaringer og inspirere hverandre?!?