Det var en tilsynelatende helt vanlig fredag. Jeg var ute med venner. Vi kjørte bil. Hang på bensinstasjonen. Vi gjorde alle de helt vanlige tingene. Bare en ting var helt anderledes, og det var det ingen andre enn meg som visste.

Jeg var 16 år og var straks ferdig med første klasse på videregående. De fire forige årene hadde vært tunge. Mamma var veldig syk og familiesituasjonen var vanskelig. Jeg hadde prøvd å være så flink jeg bare kunne i alle disse årene. Ta vare på familien. Være flink på skolen. Og passe inn og være med i venne gjengen. Selv om jeg gjorde mitt beste ble ikke situasjonen bedre og jeg var sikker på at det var min feil. Jeg var sliten, og tenkte at verden ble bedre om jeg forsvant.

Denne tilsynelatende helt vanlige fredagen hadde jeg samlet tabletter som jeg skulle svelge dagen etter. Den siste fredagen i mitt liv.

Mens vi kjørte rundt i Ål sentrum traff vi noen kristne venner. De skulle på et møte ute i en park med noen tusen kristne motorsyklister. Holy Riders hadde sitt sommertreff der. Jeg ble med, litt på tull.

Møtet startet. Jeg tenkte en tanke om at hvis Gud finnes får han si fra nå. De neste minuttene traff meg ikke så veldig. Lovsangen og talen gikk forbi min oppmerksomhet. Helt til møtet var slutt. Foran noen tusen folk kom en mann opp på scenen. Han som hadde talt litt tidligere. Han sa at Gud hadde sagt noe til han. Om at en jente satt i mengden og hadde bestemt seg for å ta livet sitt. Og at gud ikke ville det. Han elsket henne og hun var ikke en tilfeldighet.

Det var meg.

Den kvelden bestemte jeg meg for å ikke ta livet mitt, men heller gi det til Jesus. Han gav meg håp, styrke og gjorde bitene som var knust inni meg hele igjen. Idag jobber jeg med å dele hvem han er med andre. Jeg har fått reise til over 30 land med budskapet. Gud hadde en god plan med mitt liv.

Jeg er absolutt ikke en tilfeldighet. Og det er ikke du heller.