Jeg var 17 år da jeg ble kristen. 17 år, sprudlende, leende og hodestups forelsket i livet, i tjenestene, i håpet og i Gud. Jeg var 17 år og omfavnet dette nye i livet mitt, denne kjernen av visshet og denne nye tryggheten, og jeg var fast bestemt på å bygge livet mitt på dette, å stå støtt, fjellstøtt. Jeg trodde jeg sto støtt. Helt til jeg falt. Hardt. Alene. Uten noen til å plukke meg opp.

De første årene som kristen var gode og hektiske. Som student i Oslo var jeg travelt engasjert i det aller meste, i studier, i nye vennskap, i lange samtaler over tekopp på en hybel, i endeløse gåturer i storbynatten, i opplevelser, i politikk og jeg besøkte en mengde kristne fellesskap på jakt etter et fast holdepunkt og et sted å kalle mitt. Jeg fant det via en mann. En mann jeg forelsket meg i, en mann som forelsket seg i meg. Han var engasjert og ivrig i en menighet, og jeg fant meg raskt tilrette der, sammen med han. Vi giftet oss, og sammen startet vi det som skulle bli til selve livet, trodde jeg. Jeg begynte å bygge et fundament, et ståsted i livet, en grunnmur av tilhørighet, trygghet og fellesskap, lengselen etter å tihøre noe, etter å være en del av noe og etter å finne min plass i livet, forsvant. Jeg så for meg en tjeneste, en livsoppgave, jeg ville drive med menighetsarbeid og misjon på heltid, jeg ville bruke jobb, fritid og alt på dette. Jeg var trygg. Jeg var en del av. Jeg var med.

Trodde jeg.

En dag i februar snudde verden på hodet. Han ville ikke være gift mer. Fundamentet sviktet, grunnen under føttene mine raste ut, jeg klamret meg fast, jeg gråt og jeg falt. Hardt. Jeg mistet fundamentet jeg bygde livet mitt på, og mens mørket tårnet seg opp over tankene mine, over meg, over livet mitt, mens jeg strevde etter å reise meg igjen og lette etter utstrakte hender og støtte, fant jeg det ikke. Ikke nok til å klare å reise meg. Enkelthender, enkeltord ble ikke nok, jeg befant meg så langt nede at det var umulig å klare dette selv.

Jeg mistet troen på meg selv. Jeg mistet troen på fellesskapet.

Jeg mistet troen på Gud.

Til slutt reiste jeg meg. Alene. Jeg samlet sammen bitene som hadde vært meg, og sto. Alene og svaiende. Jeg gjennomlevde en kaotisk periode preget av mange utfordringer og mange valg, jeg tok mange dårlige avgjørelser, jeg satte uklare grenser, prøvde desperat å finne meg selv og å bli sett, prøvde å bli akseptert, synlig og en menneske. Jeg lette på alle hold, uten å finne. Etter en stund traff jeg en mann som ble kjæresten min, en mann som jeg fant noe av dette i, en mann som i dag er gift med meg. Et godt valg i en kaotisk periode. Vi etablerte oss, vi startet familieog startet et nytt liv. Sammen.

Er du der, Gud? Jeg ser deg ikke... Jeg tror ikke du er der. Jeg tror ikke mer, Gud. Jeg tror ikke mer på deg, jeg vil klare det selv.

Jeg satt på en strand en sen høstkveld, bølgeskvulp, måkeskrik og kald sjøluft blandet seg med et hode fullt av slitne tanker. Jeg orket ikke lete mer, orket ikke lengte mer, orket ikke mer av klumpen i magen, tvilen og uroen. Jeg så ikke lenger Gud, jeg fant ham ikke. Ikke i noe, ikke i lengselen. Det var bedre og enklere uten Gud.

Det gikk veldig bra! Tre unger, hus og hjem, jobb og fritidsinteresser fylte travle, gode dager. Det var gode dager og onde dager, og livet ble levd intenst og spennende, og jeg hadde det godt. Jeg savnet ikke noe, jeg tillot iallfall ikke meg selv å tenke at jeg savnet noe.

Det gikk veldig bra, helt til en sommer med god tid. En sommer med fint vær og summende insekter, med badende barn og kvelder med kaffekopper på terrassen. Det begynte med en uro. Med søvnløse netter, med tanker som krinset om gamle minner og fortrengte opplevelser. En lengsel etter noe mer. Facebook ga meg kontakt med mange gamle venner, bilder og hilsener, jeg var ikke helt glemt, de var absolutt ikke glemt. Jeg begynte å lete etter noe mer i bøker, i nettaviser. På hjemmesider, blogger, i meningsytringer. Jeg søkte etter svar jeg ikke fant, uroen økte, jeg satte i gang diskusjoner og samtaler med kristne om vanskelige tema, jeg provoserte og leg snakket og jeg lette etter noe jeg ikke visste hva var, jeg lette i over ett år på denne måten, jeg kjente på et intenst savn etter noe mer, etter noe jeg ikke visste hva var, etter svaret på et spørsmål jeg ikke visste jeg stilte....

En samtalepartner motet seg etterhvert opp, og spurte om det ikke kunne være mulig at det var Gud jeg lengtet til. Gud. Gud? Nei, nei, jeg var jo ferdig med det, ferdig med Gud og alt slikt, det var vomde minner og mitt eget knuste selvbilde, det var Gud som ikke var der og det var ensomhet, jeg ville ikke tilbake til dette igjen, til denne Gud'en,  det var skyhøye terskler til bedehus og kirke, skyhøye og umulige å forsere,  dette var bare tull, jeg måtte bare ta meg sammen og slutte å tenke, slutte å gruble, slutte å søke.

Det gikk en måned. En måned med uendelige trimturer i sene kveldstimer. En måned med tårer. Med kloke samtalepartnere. Med tanker og med redsel. En måned før jeg ble bedd for. På jobb. Etter arbeidstid, en torsdag i desember. Jeg fikk komme hjem, jeg fikk gå inn i to vidåpne armer og lene meg inn til Gud, jeg fikk gråte og hulke, øse ut mitt sinne og min lengsel, min ensomhet og min redsel. Jeg grep en flik av kappen, og holdt meg fast. Han sto klar og tok i mot meg. Slik opplevde jeg det. En bortkommen datter var kommet hjem.

Jeg skulle gjerne stanset der. Med en happy ending og alle brikker på plass. Dessverre har det ikke vært helt slik, jeg har lett og jeg har søkt, jeg har vært redd for å gå inn i ting fra fortiden, redd for å miste fotfestet igjen, redd for å satse, åpne meg, stole på. Jeg lengter så veldig etter det som en gang var, og jeg er så redd for det som en gang var.

Men en brikke er på plass. Jeg er hjemme. Feiret. Hos Gud, omfavnet knuseklemt av en som er glad i meg. Jeg er feiret som en ekte homecoming queen!

...og du? Bortkomne sønner eller døtre, han står klar til å springe mot deg med vidt utstrakte armer!