LYTTE

Jeg var 15 år og hadde vært på fest dagen i forveien. Om morgenen, langt ut på dagen, kom min søster inn på soverommet og spurte om jeg hadde hatt det gøy kvelden i forveien. Jeg gryntet tilbake og svarte ikke. Hadde det vært gøy? Tja, men jeg visste innerst inne at dette ikke var det egentlige livet – det som egentlig var gøy i livet. Jeg brukte mye tid etter jeg fikk det spørsmålet, og spurte meg selv – hva skal jeg egentlig gjøre med livet mitt? Konklusjonen var at jeg valgte å ikke gå på videregående skole i nærmiljøet, men søkte meg på en kristen internatskole. Tilfeldig? Neppe. Tenk om min søster ikke hadde spurt meg det spørsmålet? Hadde jeg da kommet fram til samme valg? Vanskelig å si, men jeg tror på en Gud som leder oss til å gjøre en forskjell i enkeltmenneskers liv.

Jeg begynte på internatskole og fikk mange nye og gode venner. En betydde noe helt spesielt. Hun fortalte på en enkel måte hva Jesus betydde for henne, og var ærlig på at det ikke kun var fryd og gammen å være en kristen. Det var et ærlig vitnesbyrd som gjorde at jeg også ville følge Jesus. Jeg fikk selv erfare at Jesus ikke var fjern. Tvert imot – han hadde god peiling på hvordan det er å være menneske. En som er med i enhver situasjon med sitt nærvær, sin fred og sin ledelse. Jeg fikk nød for noen jeg kjente som ikke hadde funnet troen, og  jeg ringte eller skrev brev og ba de om å vende om. Det var ikke alt som var like pedagogisk! Kan hende jeg tråkket på noen tær, og en tilbakemelding var at «jeg hatet deg i den tiden» fordi jeg var så direkte og sa at denne personen gikk fortapt om vedkommende ikke vendte om. Vedkommende som hatet meg da, har likevel visst hele tiden at det jeg sa var sant, og er i dag nærmere troen enn noen gang. Tilfeldig? Neppe. Fordi jeg lyttet.

Troen på Jesus gjorde også at jeg begynte å arbeide innen kristen sammenheng. Å fortelle andre om Jesus ble enormt viktig for meg. Jeg visste hvordan det var å leve uten troen på han, og hvilken fred jeg fikk når jeg slapp troen på han inn i livet mitt. Dette måtte andre også få oppleve! Men, etter noen år begynte jeg å arbeide i en sammenheng der Jesus ikke var tema, og hvor god moral og etikk var nokså fraværende. Jeg begynte å stille spørsmål ved hvor mye kunne være med på som kristen og likevel være en kristen, i stedet for hvor nært kan jeg leve Jesus? Troen på Jesus var alltid der, men det kristne livet hvor fokus var å vitne var mer eller mindre forsvunnet. På reise og på et hotell på Zanzibar var jeg nokså fortvilet og spurte Gud hva jeg egentlig skal med livet mitt? Det tikket inn en sms. Det var fra en person som jeg hadde fått være leder for i en bibelgruppe mange år tidligere, men som jeg ikke hadde møtt på flere år. Den sa: «Hei, vi hadde bibelgruppe i dag og ba for deg. Håper du har det bra!». Tilfeldig? Neppe. Tenk om hun ikke hadde lyttet til Gud og sendt meg den meldingen? Den dagen tok jeg tak i livet mitt på nytt, og søkte inn til Jesus i stedet for å skyve han ut i periferien.

Hva vet vi om mennesker rundt oss? Både de vi møter tilfeldig på gaten og de som vi på en eller annen måte har hatt en relasjon til en eller annen gang i livet. Minner Jesus oss om å sende en sms? Gi et smil? Si noen ord? Skrive en e-post? Takk Gud for at han ikke er livsfjern, men har full oversikt over hvor vi er i livet. Også i livet sammen med han. Han kan bruke oss for hverandre. Minne oss om hverandre. Det er lett å tenke når vi får en innskytelse; «dette kan da ikke være reellt, eller tenk hva de tenker om meg visst jeg plutselig sier noe nå?». Frykten kan gjøre oss stumme. Min historie forteller meg at jeg må lytte, for selv de «enkleste» spørsmål eller hilsener som jeg blir minnet om å si, eller gjøre, kan få betydning for evigheten for det menneske jeg blir minnet om.

Min takk går til Jesus for at han så hva jeg trengte i mitt liv, og min bønn er at jeg må tørre å lytte når han minner meg om noe. Å lytte kan være at du får en innskytelse, eller du begynner å tenke på hvordan et annet menneske har det. Tilfeldig? Neppe.