Han var to år gammel. Dagene hans hadde vært vonde. Korridorene lange. Timene gikk så sykt sakte på sykehus. Og foreldrene hadde fått vite at dette barnet ble vel ikke mer enn 10 år gammel. Sykdommen - dødskreftene - ville ta livet fra det. 

Foreldrene hadde båret barnet timelangt i korridormetre med mange dører uten noen åpning for livgivende svar. De kjente en annen vei. En åpnet dør. Til den levende Gud. Så de bar barnet ditt. Igjen. Sammen med noen gode kristne venner så salvet de barnet med olje, la hendene på det - og ba. Slik Jakob, lillebroren til Jesus, har lært oss å gjøre det, i Jakobs brev kapittel 5: "Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke..."

Barnet ble ikke fullstendig frisk den dagen. Men lever i dag. Er nå en voksen mann - mer enn førti, feitere, men ikke ferdig - og ektemannen til ei fager og far til fire fantastiske gutter og er et takknemlig Guds barn.

Jeg heter Roald, og har vokst opp med nyresvikt. De første åra av livet mitt var det mange sykehusopphold. Med både bursdager og operasjonsdager. Og alle dager sammen med min beste venn, Jesus. Han har fulgt meg hele tida. Jeg tvilte i grunn aldri på at han ville meg vel, selv om han ikke gjorde meg så frisk at jeg slapp å ha så mye sykehus i livet mitt.

Da jeg var 16 år gammel møtte jeg noen som sa de var kristne. De fortalte meg at Gud ikke kunne bruke meg fordi jeg var syk. Han kunne visst ikke herliggjøres gjennom noe heslig, liksom. Vel, Jesus så ikke akkurat så bra ut han heller da han gikk opp Via Dolorosa. Men det var da virkelig noe herlig nyttig midt i det heslige. Jeg ble så sint den gangen at jeg begynte å lese mye i Bibelen. For jeg kjente ikke igjen min venn i deres vitnesbyrd. Og kanskje burde jeg takke dem for triggeren til å lese så mye. For det gav meg veldig mye, - satte mine "røtter" dypt i Gud.

Det var viktig for meg da jeg 18 år gammel ble trillet inn på operasjonsstua i gamle Rikshospitalet i Oslo. På benken ved siden av meg lå min far. Han ville låne meg ei av nyrene sine for at jeg skulle få leve lenger. Han strakte ut hånda si, så på meg og sa: "Dette går bra, Roald!"

Jo, det gjorde jo det. Og har gjort det siden. Men jeg hadde håpa at min venn ville sett verdien av å gripe inn med en deilig helbredelse der og da. Men han tenkte visst ikke så mye på positiv omdømmebygging den dagen. Selv om jeg hadde lova ham at jeg ville vitne tydelig om det etter på, om han bare ville gjøre meg frisk og la meg gå fri operasjonen. Men nei. Ikke en lyd. Iallefall ikke som jeg fikk med meg før jeg sovna under narkose og våkna 7 timer seinere med et arr fra brystkassa og ned under beltestedet. Og vondt.

Livet var plutselig såpeglatt. Jeg ville så gjerne ha et godt tak om det. Styre det selv. Sikre meg. Hallo! Jeg var bare 18 år. Skulle vel ha begrunnet håp om langt liv da? Men framtida ble så glatt, og glapp liksom hver gang jeg forsøkte å holde om den. Sting for sting, pille for pille ble det klart for meg at jeg er ikke livets Herre.

Jeg lærte likevel to ting under to måneder i Oslo, i 1991. To ting som jeg ikke bytter bort for helbredelse i dag. Jeg lærte at Gud er Gud. Og at Gud er kjærlighet. Kan du få lære, ja leve i en daglig erfaring av det, ved hjelp av en nyretransplantasjon - da unner jeg deg virkelig en god gammaldags nyresvikt! 

Min venn er fortsatt med meg. Det har han vært alle dager. Alle slags dager. Og jeg vet at jeg kan be til ham om legedom - og at i hans sår så har jeg legedom, akkurat slik profeten Jesaja fikk se:

"Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og VED HANS SÅR HAR VI FÅTT LEGEDOM." (Jes 53:4-5). 

Jeg tenker slik - dette er mitt hvilested alle slags steder: At jeg er på vei til møtes med mitt bønnesvar. På en eller annen dag så vil vi møtes - jeg og min venns bønnesvar. Kanskje i en av de lange korridorene og i en av de treige timene på et av landets sykehus. Kanskje i det jeg går fra tid og rom her til evig tid på en ny jord. Det er uansett et fullverdig bønnesvar, for meg. For jeg har ikke dårlig tid. Jeg er og jeg lever sammen med min venn. Og jeg skal alltid være. Om jeg så dør. Det har min venn lova meg:

"Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." (Joh 11:25-26).

Min venn, Jesus, er Herren. Han er livets Herre. Han har drept døden og tømt dødskreftene for kraft, for meg. Ja, han har avvæpnet døden, min siste og styggstygge fiende. Han har tatt døden og bøyd den slik at den nå er redusert fra å være mitt lodd i livet, til å være en dør - en stygg dør - fra livet sammen med min venn her, til livet sammen med min venn der. 

"For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8:38-39).

Jeg ber om legedom. Jeg ber om friske nyrer. Og noen dager, i tider da jeg får erfare et særlig gudsnærvær så stikker jeg faktisk hånden inn under genseren eller smyger fingra mellom knapper i skjorta - og kjenner etter. Viss arret er der. Så er jeg ennå her og avhengig av piller for livet. Viss ikke. Så er bønnesvaret kommet fram. Eller så er jeg framme. 

Gud er Gud. Gud er kjærlighet. Så jeg, for min del, velger å holde meg nær Ham. Da blir du såpeglatt for djevelen. Og håpløs å fange for døden.