Jeg har alltid trodd på Gud. Jeg kan ikke gi et bestemt punkt i livet hvor jeg ble en kristen. Jeg kan dog gi et ganske bestemt punkt i livet hvor mitt forhold til Gud fikk en ny start.

Oppvekst

Jeg kommer fra en kristen familie. Ikke en bedehuskristen familie, ikke egentlig en kirkelig familie heller. Vi gikk sjelden i kirken da jeg var barn, kun i høytidene, dåp og lignende begivenheter. Vi ba ikke for maten heller. Men Gud var en realitet. Vi ba aftenbønn og behandlet Gud som en realitet. Mine foreldre var liberale kristne, som så mange i vårt land i dag. Jeg vokste opp i en tid hvor det ikke fantes noen KRL eller RLE i skolen(tro det den som kan! Jeg er ikke så gammel!). Vi hadde kristendom i timene, og for meg var det dødsens alvor. I en gammel skoledagbok jeg fant på gutterommet for noen år siden, fra fjerde klasse, står det sammen med yndlingsmat og favorittfarge, et felt som sier "Hva jeg tror på". Her hadde ti år gamle Nikolai skrevet "Gud og Jesus".

Konfirmasjonstid

Fjorten år gamle Nikolai var kommet i en alder hvor han måtte tenke nøye gjennom saker og ting. Om et år skulle jeg konfirmere meg. Eller skulle jeg? Jeg var sikker på èn ting: Hvis jeg skulle konfirmere meg, og da var det snakk om kirkelig, så skulle jeg mene noe med det! Mange samtaler med farmoren min, som var utdannet kateket, fulgte. Mange tankefulle kvelder gikk. Jeg fant til slutt ut at joda, jeg kunne nok stå for dette. Så det ble konfirmasjon. Sjokket var stort da jeg oppdaget at jeg virket å være den eneste i en stor flokk konfirmanter som brydde seg nevneverdig om Gud! For all del, jeg var ikke noen perfekt unge, men jeg konfirmerte meg fordi jeg trodde, og det virket merkelig at andre ungdommer ikke tenkte i samme baner...

Konfirmasjonstiden var en ensom tid. Jeg hadde mistet venner en etter en i årene på ungdomsskolen. Først en venn som kuttet meg ut til fordel for en annen. Så en venn som stjal alle pengene mine og forsvant. Til sist en venn som sendte en SMS og fortalte at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, fordi vi var for forskjellige. Jeg passet ikke inn blant andre ungdommer, hvis liv gikk ut på festing med alkohol og røyk, mens jeg var motstander av begge ting. Jeg var annerledes og var utenfor.

Forandringen

Men rett før konfirmasjonen forandret alt seg! Noen venner av mine foreldre, som hadde barn i min alder, spurte om ikke jeg ville bli med dem på noe som het YA i Bergens Indremisjon. Jeg var først skeptisk, for det lille jeg "visste" om Indremisjonen var at de var imot sang, musikk, dans og annen moro. Så feil kan man ta! Jeg ble møtt av en overveldende vennlighet fra dag én. Første gangen jeg kom, ble jeg godt tatt imot av alle. Neste gang ble jeg invitert på tivoli av de nye vennene jeg allrede hadde begynt å få. Snart var et år gått og jeg kunne telle på én hånd de gangene jeg ikke hadde vært på YA på fredagskvelden! Jeg fikk et nytt liv! Venner på alle kanter, gode forbilder blant lederne, og jeg fikk se at det var mange andre som delte troen på Gud!

Modning

Sakte begynte troen å modnes. Jeg forsto mer av hva Gud hadde gjort for meg. Jeg satte spørsmålstegn ved både mine foreldres liberale tro, men også den konservative troen jeg møtte på YA. Dette måtte jeg finne ut av! Jeg lærte meg å be oftere, og jeg begynte å lese Bibelen grundigere. Jeg ble tryggere på hva jeg trodde på. Da videregående var over og jeg skulle ut i den store verden, valgte jeg å dra til en kristelig folkehøgskole, for å komme ut av boblen jeg hadde levd i. Ikke for å bryte med troen, men for å prøve den. Året på Fredly var et år hvor jeg lærte mye om å være kristen blant ikke-kristne. Jeg snublet innimellom, men Gud tok vare på meg. Mennesker som ikke trodde fortalte meg at jeg fikk dem til å revurdere sitt syn på kristne.

Å gi tilbake

Da året var over, var jeg fast bestemt på å gi tilbake noe av det jeg hadde fått på YA i ungdomstiden. Jeg meldte meg som frivillig i lederteamet. Nå, åtte år senere, kan jeg se tilbake på en tjeneste som har gitt meg mye, og en visshet om at jeg har betydd noe for ungdommene som kom etter meg. Jeg aner ikke hva fremtiden bringer, men jeg er viss på at Gud har plassert meg der jeg hører hjemme, og jeg takker ham for muligheten til å tjene og gi av det han ga meg i oppveksten! Livet har ikke alltid vært lett, men Gud og tjenesten på YA har gitt meg en fast grunn å stå på når det har stormet som verst. Igjen og igjen kommer jeg tilbake til Jesaja 41.10: 

Frykt ikke, for jeg er med deg,           vær ikke redd, for jeg er din Gud!           Jeg gjør deg sterk og hjelper deg           og holder deg oppe           med min rettferds høyre hånd.