Jeg var tretten-fjorten år og skulle på ungdomsleir.Det var på den tiden Guns N' Roses var populære med Don't Cry. De kule guttene kunne spille den på gitar, nesten. Jeg husker leiren veldig godt på grunn av to hendelser.

Det første minneverdige som skjedde, var at en av de kule guttene spilte Don't Cry bare for meg. Han spilte riktig nok ikke alle fem minuttene, men bare til resten av leir-bermen kom brasende inn på rommet og lurte på hva i alle dager han holdt på med. Da tuslet han slukøret ut og det var enden på den visa.

Det andre minneverdige som skjedde på leiren, begynte med at presten annonserte at han skulle fortelle nøyaktig hva som var Guds plan for akkurat mitt og de andres liv i bibeltimen dagen etter. Jeg kjente en ørliten spenning. Selvsagt var det et salgstriks fra prestens side, men det skulle nå bli spennende å høre hva han ville si...

Jeg husker ikke hvilke bibelvers presten leste dagen etter. Men jeg husker han fortalte at det Gud ønsket for mitt liv, var at jeg skulle være sammen med Jesus. Punktum. Alle andre prestasjoner, snille handlinger eller smarte valg i livet var totalt underordnet dette ene ønsket og denne ene store planen fra Guds side: at jeg skulle leve sammen med Jesus.

Ikke slik å forstå at andre ting var uviktige! Presten viste selv i sitt eget liv at det er mange alvorlige valg en kristen kan måtte komme til å gjøre, men andre valg bygget altså på dette viktigste: Jesus som Herre og venn livet.

Jeg husker ikke hvordan gutten som spilte gitar for meg så ut, eller hva han het. Men gjennom hele mitt voksne liv har jeg kommet tilbake til denne ene bibeltimen. Den har vært en trøst, en styrke og en glede å tenke tilbake på utallige ganger. Jeg tror det var Den hellige ånd som viste meg Jesus den gangen. Men han brukte en taler på ungdomsleir som redskap. Derfor er det også på sin plass å si: takk, Arne prest.